Vi hadde radio og lyttet på "Dette er London" under hele krigen.

I 1940 ble det bestemt av quslingregjeringen at alle radioer måtte leveres inn til lensmannen og bli oppbevart innelåst. Her på Hoset og Sand ble radioene levert inn og oppbevart i lærerværelset i skolehuset på Sand. Myndighetene hadde oppgave over alle som hadde radio og som hadde betalt lisens så man kunne ikke lure seg unna fra å levere inn radioen. Lensmannen forseglet døren til lærværelset med solid forsegling.

Men etter hvert ble lysten til å høre "Dette er London" så stor at vi måtte prøve å få tak i radio. Når jeg skriver vi så er det fordi det var flere som var med uten at jeg husker hver enkelt og ikke vil glemme noen av dem. En av naboene hadde en batteriradio som ikke var registrert, så han hadde ikke levert den inn. Vi regnet med at det etter hvert ville bli vanskelig å få tak i batteri så vi måtte finne en annen løsning.

Ved sia av trappa inn til skolen var det et to fags vindu inn til lærerværelset. Vi bøyde til side spikrene som holdt det ene fag vindu og tok det ut så vi kom oss inn. Så tok vi ut vår radio som var innlevert, og satte naboens batteriradio i esken for vår radio, og satte vinduet på plass igjen. Så var det spørsmål om hvor vi skulle oppbevare radioen slik at vi fikk strøm og kunne bruke den. Nå var det slik at Ragna og Johan Danielsen var pedell, de som fyrte opp i ovnen på skolen og vasket der. De hadde nøkkel til skolen. Vi fikk derfor Johan med oss og med det kom vi oss inn i skolen. Oppe på loftet var det to rom, og ved siden av det ene rommet var det en smal og låg gang, der satte vi radioen.

Når vi så om kveldene skulle lytte til "Dette er London", låste vi oss inn i skolen og tok fram radioen og hørte på London og var på den måten orientert om hvordan det gikk med krigen. Men vi måtte være veldig forsiktig med å ikke være for mange som var med på dette og vi måtte låse døra til skolehuset og være så stille som mulig.

Etter hvert følte vi det utrygt å ha radioen i skolehuset, så vi laget en kasse, en 24 kilos margarinkasse med lokk og håndtak på for å ha radioen i. Så flyttet vi den til låven vår og hadde den der. Oftest nedgravd i høyet, men når det ble fritt for høy om våren måtte vi dekke den til på annen måte.

Vi brukte å være 2-3 stk. hver gang å lytte på "Dette er London". Av og til om sommeren måtte vi bære ut radioen og gjemme den i skogen i holten. En gang var ei søster av meg alene hjemme, da kom det noen tyskere og spurte om vi hadde radio. Hun svarte "nei det har vi ikke". Heldigvis gjorde de ikke mer undersøkelse. Det var jo farlig å ha radio, så hadde de funnet den hadde det nok gått galt med oss.

Slik hadde vi radio og fulgte med under hele krigen på hvordan det gikk.

I begynnelsen av mai 1945 skjønte vi at det kanskje snart ble slutt på krigen. Vi hadde flagg, men ikke flaggstang, da vi 7. mai forsto at det ville bli slutt på krigen neste dag reiste vi opp en telefonstolpe vi hadde liggende og ordnet til for å heise flagget 8. mai.

Vi måtte være forsiktige, for tyskerne var her enda. Men da vi 8. mai hørte i radioen at tyskerne hadde overgitt seg var vi snare med å heise flagget og var glad for at fem års okkupasjon var over og at vi var et fritt land igjen.