Skolehistorie på Enge
På Enge var det ikke skole og ungene måtte til Oldereid. Det var både en lang og tung skolevei. Frem og tilbake er det 6 km, og det er mye for en 7 åring. Etterhvert vokser man jo, men avstanden var den samme uansett.
Åse Enge forteller om skoleveien i gamle dager. Åse er født i 1922, da var det bare en sti mellom Enge og Oldereid. Det var heller ingen bru på Gaukstad og ungene måtte gå helt til nerenden av Lillevannet for å komme over elva. Noen år senere begynte de med bru ved Gaukstad og veien ble litt kortere. Åse forteller at første dagen da hun skulle gå til skolen fulgte hennes eldre søster Margit henne, men senere gikk hun alene sammen med de andre ungene fra Enge. Vi gikk 2 uker i strekk og var hjemme i 2.
En av de som var elev ved skolen har beskrevet skoleveien fra Enge til Oldereid slik (vedkommende er født i 1936 altså 14 år senere en den skoleveien som Åse Rørvik beskriver, og derfor en del bedre):
Ingebjørg forteller: Ungene fra Enge hadde både en lang og tung skolevei. Den var 6 km tur retur. De første årene var de verste, veien var dårlig. Men de siste årene kunne vi bruke spark. Sykler var det dårlig med. Jeg hadde ihvertfall ingen. Det var ikke bare finvær. Frost og snøfokk og dårlig skiføre hørte også med. Jeg kan huske at skiene klabba så de var tunge som tømmerstokker. Det var vist dårlig med smøringen den gang. Så var det de dagan det var fint vær om morgenen da vi dro hjemmefra, og når vi skulle hjem var det regn. Da ble både vi og luggan søkkvåte. Det kalte vi for luggsuppa, og det hadde vi ofte. Det var liten trafikk på veien. Men når Flåten kom med traktoren og brøytet sprang vi så langt til siden at vi satt fast i snøen. Det var godt å komme frem til et varm skolehus, og det var koselig når Slungård satte seg til orgelet og vi sang en salme.
Men både vår og høst hadde vi mange fine dager på skoleveien. Om våren plukka og spiste vi tyttebær som hadde overvintra under snøen. Det smakte veldig godt, for godterier var det lite av. Av og til gjorde vi lekser på et berg oppe på Heia.
Det måtte være andre tider den gangen, for ingen klaget, og ingen misunte ungene fra Oldereid som hadde kort vei, og fikk sove lengre om morgenen. Vi gikk hjemmefra en time før skolen skulle begynne.
Jeg har tenkt mens jeg har skrevet dette. Hva ville jeg valgt av å gå på en stor skole med flere hundre elever hvor det var lett å komme til, eller lille Oldereid skole hvor vi måtte anstrenge oss litt for å komme til. Jeg ville valgt den siste.