Da Olga og Erling Estensen ble tatt av snøskred

Fra Skjerstad Wiki
Hopp til: navigasjon, søk

Dette er en beretning skrevet av Jakob Normann, som han har sendt til meg.

En søndag i desember 1940, ca. kl. 14 på ettermiddagen, fikk vi se at erling kom gående i dyp snø uten ski, mot huset vårt i Utvik. Han var blodig i ansiktet, og så svært sliten ut. Vi fikk ut av ham at han og kona, Olga, hadde blitt tatt av et snøskred, og at Olga hadde blitt i skredet. Selv hadde han rent unna, og kommet seg ut av skredet. Men han hadde mistet skiene sine. Han var svært sliten, og det var så vidt han kunne snakke. Det var søndag, og telefonen var stengt midt på dagen. Noen hos oss sprang til telefonstasjonen for å varsle lege og ellers folk i bygda. Jeg fikk skiene på i en fart, og for til Øyra, heimen til Olga og Erling. Der var Leif, broren til erling heime. Vi fikk også Johan Andersen, som bodde i Mølndalen, bare over elva fra yra med. Så bar det i full fart oppover etter skisporene til Olga og Erling. Leif visste at de skulle se etter rypesnarene i østerdalen, bak Åsen ovenfor gårdene i Utvik. Det var svært mye snø til å være førjulsvinter, og det braket i snøen når vi gikk. Slik det pleier å gjøre når det er skredfare. Vi fant snart fram til der skredet var. I lia øverst i Østerdalen. Skredet var omtrent 50 meter bredt, og omtrent like langt. Vi hadde med oss en spade hver, men vi så det som en nesten håpløs oppgave å finne noen under snøen. Johan Andersen gikk da noen turer over hele skredet, og plutselig hørte han en svak lyd. Da skjønte vi at vi hadde funnet Olga, og at hun levde. Da vi ikke visste hvor dypt hun var under snøen, måtte vi grave svært forsiktig. Til slutt bare med hendene. Olga lå omtrent en meter ned i snøen, mot ei lita bjørk. Hun var ikke bevisst, og pustet veldig svakt, med snorkelyd. Da vi hadde fått Olga opp, kom heldigvis flere folk oppover. Kanskje 12 - 15 stykker. De hadde med seg en petromaks, så vi fikk lys. De hadde også med seg en hesteslede med noen bordstykker oppå. Jeg kan ikke huske om de hadde med seg ulltepper, men jeg husker at vi tre som kom først kledde av oss strikkejakkene våre, og tullet om henne. Nå var det blitt ganske mørkt, det var jo advent og korte dager. Det ble kaldt for oss som hadde kledd av oss koftene våre, så vi måtte bare renne nedover, og overlate til de andre å få Olga ned fra Åsen. Odd Olsen, fra Volden, var nettopp kommet fra skipperskolen, og hadde kjennskap til gjenoppliving. Han gjorde noen bøyninger opp med armene til Olga, og de dro sleden bare korte stykker, før de stoppet og gjorde samme opplivingsforsøk. På tur nedover, traff vi legen, Sverre Nesheim, og Julius Normann på Moan. Vi fortalte da at vi hadde funnet Olga, og hvordan det sto til med henne. Legen sa da at vi måtte dra og be dem fyre i ovnen, så det ble så varmt som mulig heime på Øyra. De fikk Olga heim så fort det lot seg gjøre, og hun kom til bevissthet etter hvert. Etter noen dager kom hun seg i form igjen, men denne hendelsen preget nok hennes liv videre. Olga var bare 22 år da dette hendte. Jeg hørte senere at de hadde prøvd å kjøre med hest og slede oppover, men at de kom bare et lite stykke på grunn av at det var så mye snø. Derfor hadde de dratt sleden oppover på Åsen.