Møte 14 mai 2012
Sammenhenger og oppbrudd
De av dere som har lest manuskriptene har fra 2007 levd med sånne rare betegnelser som Monsgården og Andersgården. Men nå er vi framme med gårds- og bruksnummer. Det vil si at hver av de enhetene som dere forbinder noe med på de gårdene hvor dere selv har tilknytning, vil nå kunne knyttes til det materialet som er skrevet ut fra begynnelsen av 1600-tallet og fremover.
Grunnen til at jeg allerede i 1970-åra laget dette systemet med Andersgården og Nilsgården osv var at det gikk opp for meg at gårdsbruk i Salten gjennom tidene har skiftet form, det, blitt sammenslått osv slik at det rett og slett ikke går an å snakke om bruksnummer tilbake til 1520. Men fra nå av blir det altså den nummereringen dere kjenner som kommer til å bli lagt til grunn, slik at f. eks. person nn kommer fra bruksnummer 1 på Høgset.
Jeg har kalt denne redegjørelsen for "Sammenhenger og oppbrudd", og perioden 1870-90 er en periode som handler veldig mye om det. Hvis vi skal ta det siste, oppbrudd, så fødes det i denne perioden en generansjon mennesker som for første gang i stort antall bryter opp fra hjembygda for å søke seg arbeid andre steder. Det er rett å slett ikke plass til dem lenger hjemme - de må ut i verden.
Et annet oppbrudd er at nettopp i denne periopden får vi de store utskiftingene av jord. Folk har bodd i fellestun tett innpå hverandre i de fleste steder i bygda, i generasjon etter generasjon. Nå blir hus flyttet ut og vi får det kulturlandskapet med bebyggelse vi har i dag.
Og her må det være lov å minne om at veldig mange av skjerstadværingene som vi finner igjen ute har "fått det til" i en overbevisende grad. Jeg vet jo at dere har skrevet om en del av dem i Årboka, vel med professor Hans Misvær som det aller største navnet. Men husk på at det var en skjerstadværing, Ole Hoset som ble eier av Grand Hotel, at det var en skjerstadværing, Jens Johansen, husmannsgutt fra Hoset som ble havnefogd i Oslo, og det er vel en av de tyngste stillingene innenfor den etaten i hele Norge.
Når folk har vært utålmodig og lurt på hva er svaret på det og det og hvorfor er det sånn, har jeg svart at når jeg kommer nærmere i tid vil jeg skjønne mer. Jeg skal gi et par eksempler på hvordan sammenhenger viser seg når en kommer nærmere i tid.
Jeg har et spørsmål jeg har levd med i flere år som gjelder gården Ljønes. Om Ljønes står det tidlig på 1600-tallet og i matrikkelen i 1660 at gården er delt i to; et Øver-Ljønes og et Ner-Ljønes. Det som da skjer utover på 1600-tallet er at disse betegnelsene ikke virker lenger, de blir ikke brukt i de skriftlige kildene. Jeg har spekulert mye over dette: hvorfor i all verden forsvinner betegnelsene Øver-Ljønes og Ner-Ljønes? For over alt ellers i bygda er situasjonen den at helt opp til 1886-matrikkelen skjeldner man veldig mange steder mellom en Nergård eller Nerigård og en Oppigård; det gjelder Møsvær, Kvikstad, Støvset og Breivika - mange slike eksempler.
Men jeg fant ikke noe svar på hva som hadde skjedd med Øver-Ljønes og Ner-Ljønes før jeg kom til utskiftinga på Ljønes i 1870-72. Denne utskiftinga viser noe som er ganske oppsiktsvekkende: Det var ikke på denne tida to tun på Ljønes, det hadde fra riktig gammel tid vært tre fellestun! Det viser seg da at bruksnr. 3 og 4 som i virkeligheten var ett bruk og bruksnr. 6 er Oppigården på Ljønes og bruksnr. 1,5,7 og 8 er Utigården og nr. 2,9 og 10 er Medtigården, altså det tredje fellestunet. Jeg har aldri min relativt lange periode som lokalhistorisk forfatter vært bort i et gårdssamfunn som har hatt tre fellestun!
Når en vet hvor konservative man var i det gamle skattematerialet, som en alltid er når fast eiendom er med i bildet, er spørsmålet om dette med tre fellestun på Ljønes i virkeligheten var kommet opp allerede på 1500-tallet. At dette er en eldgammel skjeldning kan vi se på en ting: Øver-Ljønes/Oppigården (bruk 3,4 og 6) har ikke del i Ljønesøya, men det har både Medtigården og Utigården. Så her har dere et hovedskille fra gammalt av som viser at dette er reelt.
Så kan man stille seg et umulig spørsmål med tanke på nedgangen i folketall etter Svartedauen: hva var bakgrunnen for at det kom opp tre fellestun på Ljønes?
Så er det det evige spørsmålet med Hoset/Høgset-problematikken: hva er det som er hel-setre etter Aslak Bolts jordebok fra 1432? Der var en jo veldig i tvil, slik at i matrikkelen i 1838 droppet man Høgset-navnet, men opererte med Ytter-Hoset og Inner-Hoset. Og det var situasjonen mellom 1838 og 1886. Da skar man igjennom og sa at på Høgset sier man faktisk Høgset - så kaller man det Høgset.
Så er det spørsmålet om to tun: i Aslak Bolts jordebok fra 1432 står det at på Hegsætre er det 2 gårder. Erkebiskopen eier så og så mye i den ene gården og så og så mye i den andre gården. Fordi skylda i Hoset er så mye høyere enn Høgset har jeg forestilt meg at det må være Hoset det er snakk om. På Hoset opererer man med et skille mellom Ytter-Hoset og Inner-Hoset, og da jeg fikk utskiftinga på Hoset i1875, blir det plutselig snakk om Sjyveien og veien videre fra Gammelgården innover Leit. Vi har et begrep: Gammelgården på et tidspunkt da fellestunet på Hoset var intakt. Så det må være noe annet man snakker om, og da er det spørsmål om det kan være det andre tunet på Hoset fra Aslak Bolts jordebok. Dette er helt nye kilder som gir oss ny kunnskap.
Jeg skal trekke frem en annen kilde som jeg ikke har brukt i Bodin-bøkene, men som jeg benytter i Skjerstad-bøkene og som gir oss mye artig stoff, nemlig forliksprotokollene. Det kom en ordning i 1797 om forliksråd på landet, som det het. Der skulle det sitte en betrodd bonde og en i utgangspunktet sivil embedsmann, senere ble det ofte presten som kom inn, men det er av mindre interesse. Der er det en sak som jeg vil trekke frem: nenlig Hans Lasson i Breivika som har innstevnet Jans Olsson i Kvanndal som hadde vært høvedsmann på båten der Steinar, sønn av Hans hadde vært med. Der de roede vinter Fiske afvigte Vinter.
Denne gutten hadde ikke fått full lott. Saken kommer opp på tinget der Jans møter opp og sier at denne karen (Steinar) fantes uduelig til at forsvare en Voxen Mands Rum. I tilleg til at formuleringen i mine øyne er ren poesi, kan man jo tenke seg den situasjonen hvor en far får sønnen sin tilbake fra Lofoten og han får ikke full lønn for han gjorde ikke god nok jobb . Dette er virkelig hjertemateriale, synes jeg. Veldig, veldig artig.
Det er veldig mye krangel, det skal sies. Mye av krangelen er banal, men 2 august 1830 kommer det opp en sak på tinget hvor Kresten Anderso på Sand stevner Nils Hanso på Tapstad for Nils avvigte år 1829 var bleven af innklagede med haartag og slag i ansigtet samt skjeldsord. Det synes jeg er utmerket, og jeg har også en annen sak fra den sida av Møsværfjorden hvor vi hører om Anders Larsson på Støvset som da ikke er med i krangelen, men synes da at det er så artig med en krangel at han gir seg i lag og krangler han også.
Kåsmoen ligger jo i øvermarka i grenseområdet mellom norsk og samisk, hvor bl. a. problematikk knyttet til reindriften kommer inn, og der er det veldig lite konkret stoff vi får, men en kilde har vi faktisk i forlikskommisjonen hvor vi på et kommisjonsmøte 4 desember 1815 får vite at en reinsame med navn Pål Anderson Rik hadde stevnet Anders Olso på Kåsmoen fordi Anders hadde latt reinen sin gresse i et fjellområde Pål hadde fått bevilling på av futen (gitt 16 mai 1814). Området det var snakk om var omkring Skjærefjellet og utover til Skjerstad, hvilken strekning benevnes av bygdefolket eller almuen ved navn av Misværfjellene, men av lappene kalles det Bakkasvar.
Noe av det artige her er at her får vi bekreftet at en kar som kommer inn som oppsitter på denne veldig etablerte gården Kåsmoen er aktivt engasjert i reindrifta.
Så har vi et møte fra forlikskommisjonen 7 september 1809 som forteller litt om den sosiale ordninga i samfunnet på begynnelsen av 1800-tallet. Det er Jans Persson i Ner-Vestvatn som har stevnet Anders Isakso i Ner-Vesterlia fordi Anders ei vil mottage svigebroderen Isak Pedersen der ei selv formår at ernære sig. Her må slektningene inn og ta over det sosiale ansvaret. Det blir et forlik om at Anders ta Isak i huset en periode i 1810. Hvis det skjedde Anders noe slik at han ikke kunne opprettholde forpliktelsene, skulle han betale så og så mange riksdaler til Isak. Inntil Anders skulle ta Isak i huse påtok Jans seg å forsørge ham. Hvis det skulle bli umulig, regnet Jans med at Per Hanso i Børelva i Bodin som var gift med Isaks tredje søster ville ta værbroderen i huset. Det er skisse av et sosialt system som vi jo har lagt bak oss.
Jeg har til slutt lyst til å nevne en sak til som nå kommer på trykk i kapitlet om Skjerstad gård. I professor Paul Knaplunds bok fortelles en anekdote om sogneprest Vilhelm Sandberg som jo var kjent for å ha et avansert temprament.
En "samebande", som det står, altså tiggere som i en vanskelig periode flakker omkring fra gård til gård var kommet til Alnes nord for fjorden. Der hadde de oppdaget at alt som het mannfolk på gården var dratt til Lofoten, og dermed tatt seg til rette og ikke brydd seg med bare å naske litt, men hadde satt seg i besittelse av gården. De hadde da greid å få en guttunge smuglet ut og han kom seg over fjorden til sogneprest Sandberg, hvoretter Sandberg får noen til å ro seg over fjorden medbringende en sabel, og lager det som vi i dag sier Helvete på stedet og tvinger disse i kne og står og vifter med sabelen helt til det kommer hjelp. Så hipp hurra for sogneprest Sandberg.
(fortsetter...)