Gårdsbeskrivelse Enge

Enge ligger innerst inne i Misværfjorden. Kommer man med båt og har rundet Haukåsodden på tur innover fjorden, ser man helt til fjordens ende, og der på høyre side like inn mot Enghammeren som stuper rett ned i havet, ligger gårdsnr. 211 Enge.

I dag kan man også ta bilen og komme kjørende til stedet Man tar av på Riksvei 812 som strekker seg fra Kystriksveien RV 17 ved Saltstraumen, og har sitt endepunkt ved E6 i Saltdal, og ca midtveis mellom Kystriksveien og E 6 finner vi et skilt med navnet Enge på.

Enge grenser i nord mot gnr 210 Kletteng. Grensen begynner ved Engelåteran ved Misværfjorden og går i tilnærmet rett linje i vestlig retning til et myrområde i sørenden av Engeheia med nedsatt poligonpunkt i berg.

Herfra går grensen i nordlig retning langs ryggen av Høgheia og videre ned til Storvatn (Oldereidvatn ). Mot vest grenser Enge til gnr 2009 Oldereid og mot staten. Grensen går langs Oldereidvassdraget videre mot Børnupen. Mot sør grenser Enge mot gnr 213 Karbøl og 212 Mohus med en grense som går fra nordenden av Børnupvatnet i nordøstlig retning mot Enghammeren, forbi Snakkhammerlegda, like sør for Lappstabburshåjen, gjennom Borterlia, krysser Trolldalen og fortsetter i rett linje ned mot fjorden et stykke innenfor de steile flogan i Hammerodden, m.a.o. «Hammar i hav», og bråstopp for landlig ferdsel. Mot øst grenser Enge mot Misværfjorden.

Som tidligere nevnt har Enge Gnr. 211, men lenge før dette systemet ble innført – og fått sitt navn av de første som slo seg ned her "Anders paa Oenga" betalte ½ pund i leidang (militær skatt) i følge bygdebok for Skjerstad og Fauske bind 1. Dette så langt tilbake som på slutten av 1500 tallet. I 1609 – 1611 «Ennge» I 1665 «Enge og Gustad» I 1701 skrives navnet «Enge» og i 1801 «Enge og Gustad», nu blir navnet synlig for ettertiden.

I årene 1841 og 1891 var det 4 bruk på Enge. Først etter 1900 kommer bruk nr. 5 ved deling av bnr. 4 «Håjen» Dette skjer ved at Anne Oline Jakobsdatter født på Rønnåbakk i Beiarn den 2. februar 1885 giftet seg 24. juli 1904 med Peder Håkon Pedersen, født på Enge 22. juni 1883 overtar halvparten av sistnevnte bruk (Peder Håkon brukte Håkon som fornavn).

Inntil 1885 var de 4 brukene på Enge samlet i en klynge. Gårdsdrifta over innmarken var over små teiger spredt rundt omkring. Fjøsene var bygd sammen 2 og 2. Etter 1885 ble det foretatt utskifting og det ble bygd hus på sine respektive teiger.

Den gamle gårdsveien på Enge som bandt gårdene sammen begynner ved sjøen og har sitt endepunkt ved Anne og Peder Håkons hus.

Dyrket mark ligger hovedsaklig på oversiden av veien i skrånende lende fra Åsen og mot sjøen. Åkerarealet for potet og korn lå i gårdens umiddelbare nærhet. Stier i inn og utmark vitner om menneskelig aktivitet som fortsatt er synlige fotefar.

På avkjørselen fra RV 812 på Enge er det i dag busstopp og går i daglitale under navnet «Perrongen» På tvers av denne veien videre opp mot og over Åsen mot «Kvilartuvo» eller «Vedbrøtstø» (Lagringsplass.for teigene i «Høgerlia»).

På Enges inn og utmark er det mange gamle stier bl.a veien/stien til Oldereid går fra bnr 211/5 forbi Bjørnhiet opp mot «Vedbrøtstø» over «Lisjheia» over nyveien (RV 812) ned til «Meeng» ved «Storvatn». Videre langs vannet og over elva til Oldereid.

Det var også kjørevei med hest fra Lia 209/11. veien gikk over «Vadet» i nordenden av Livatn mot «Skyttemosletto» sørover Sandseljura forbi «Knutorsosletto» over «Buskar» og forbi sommarfjøsan på Enge.

Jordbruket var hovedsaklig basert på sjølberging på egenprodusert bygg Derfor var det nødvendig å ha to sett med staur. Det ene settet skulle kvesses (spisses) i toppen med plass til en dertil egnet trakt av blikk for å lette arbeidet med å tre kornband på stauren.

Fulldyrka areal på Enge er i flg. landbrukskontoret 34 dekar.

Karl og Henny Kristensen bygde bolig på Sjøvold Gnr 211/11 Senere flyttet de huset fra Sjøvoll og opp til i utkanten av dyrka marka nedenfor huset på brn 5 og fikk navnet Rye. Nu ble huset bygd i 2 etasjer med leilighet både nede og oppe.

Utbyggingen av Oldereidvassdraget medførte store forandringer på Enge. Sommeren 1950 ble store deler av Innermarka tilhørende brn. 211/3 solgt til Salten Kraftlag og her ble bl.a. bygd fire boliger som skulle bli maskinistboliger når kraftstasjonen kom i drift. Videre ble det bygd kraftstasjon, rørgate og kai.

Det kom mye fremmede folk til bygda som arbeidet på anlegget og som satte sitt preg på bygda til arbeidet var slutt.

Da kraftstasjonen kom i drift ble maskinistboligene tatt i bruk av maskinistene og folketallet økte betydelig. Senere har det vekslet litt med folk i boligene. I dag er de fleste solgt til private.

Andre har også bygd på Enge i etterkrigstiden. Birger Lien var en av dem. Johan Edvardsen og Johannes Edvardsen har også bygd egne boliger.

På Enge fikk de først elektrisk strøm da det nye kraftanlegget ble tatt i bruk.