Gårdsbeskrivelse Brekke

Gårdstunet i Brekke da utskiftningen ble gjennomført i 1885. Del av Brekkengesletten øverst til venstre. Brekkelva nederst til høyre.

Beliggenhet og grenser

Gården strekker seg fra Skarsvatn i Misværdalen sørover til Kåsmoli. Gården ligger på østsiden av Brekkelva, og strekker seg derfra østover til høyfjellet.

I vest grenser gården mot Vestvatn og lengst i sør til Vesterli med Brekkelva som grenseelv. I sør grenser den til Kåsmoli, i øst til staten og i nord til Stolpe.

Den nordlige del av innmarka, øst for Skarsvatn, er den såkalte Brekkengesletten, som fra gammelt av er matrikulert under Misvær nedre og brukt derfra som utslått. Misværingene har ingen rettigheter i utmarka til Brekke.

Den gamle ferdselsveg på østsiden av dalen gikk gjennom gårdstunet på gården. Forbindelsen med Vestvatn måtte skje ved at en rodde over elva, fram til brua i Brekke kom omkring 1910. Skulle en kjøre med hest, kunne en dra over Brekkvadet når elva var lita. Det lå litt ovenfor den gamle brua i Brekke.

Topografi og jordsmonn

Brekke er den matrikkelgård i Misværmarka som har de største arealressurser, jord og skog samlet. Innmarka er markert med slettelandet øst for Skarsvatn og Brekkelva til Vørselselva i sør. I går flatlandet over i dels bratte lier opp til utmarka, og som ble brukt som slåtteland.

Det meste av flatlandet øst for Brekkelva og Skarsvatn ligger lavt i forhold til vassdraget, og i flomtider blir deler ofte oversvømmet av vatn. På grunn av vannstanden i elva har deler av sletten i sør myrpreg. I 1960 ble Skarvatn senket, og ulempene med flom ble da redusert vesentlig,

Liene ovenfor slettelandet består av god produktiv fastmarkajord, som delvis er skredjord.

Åkrene

Åkerarealet var spredt på de gunstigste steder på innmarka helt fra sør og nordover til grensen med Brekkengesletten, og lå i et meget innviklet teigblandingssystem. Ved utskiftningen i 1885 hadde hvert bruk 33 små teiger, som ble brukt til åkrer. Mellom disse var arealet felles og bruk til slåtteland.

Frostfaren ved korndyrking var stor og, som på de andre gårder i grenda, var dette hovedårsaken til den kompliserte teigblandingen. Brekke var særlig utsatt for frost på grunn av terrengformasjonene som førte til at kaldlufta la seg over elva og slettelandet. Likevel ble dyrket mye korn, og det ble modent i de fleste år. Opplysningene i folketellingene fra 1865/75 viser at de hadde om lag 8-9 dekar åker på hvert bruk. Potetdyrking vet vi var begynt omkring 1840.

Utenom disse hadde gården små åkerlapper i utmarka ovenfor sommerfjøsene, og som ble brukt til dyrking av neper før poteten ble tatt i bruk. Det ble kalt ”nepreiter”. Gården hadde utslåtter i Molia og ovenfor sommerfjøsene.

Gården har stort skogareal som strekker til fra Stolpelva i nord til grensen mot Kåsmolia i sør og opp til skoggrensen i øst. Det er mest bjørkeskog, men sør for innmarka er det en del furuskog. Gården var den eneste i dalen vært selvforsynt med bartrevirke til bygging og vedlikehold av husa på gården. Utmarka har vært brukt til jakt og fangst.

Sommerfjøsene

Sommerfjøsene lå fra gammelt av samlet i en klynge i Gardan, helt i sørøst på innmarka. Derfra var det enkelt å slippe dyra direkte ut på utmarksbeite. Ved utskiftningen i 1884 ble fjøsene flyttet til parseller de enkelte bruk fikk.

Gårdstunet

Brekke var trolig bosatt omkring år 1000. En vet ikke hvor tunet lå da, men i den nordøstlige del av innmarka, litt nordøst for den nåværende bebyggelse er det et lite område som heter Tøfta, og funn tyder på at der kan muligens det eldgamle tunet ha vært.

Der er det nemlig funnet klebersteingjenstander¹ fra omkring år 1000. Under jordarbeiding er det kommet fra kullrester og mørke flekker i jorda, som kan være en indikasjon på gamle tufter. Navnet Tøfta kan også være en indikasjon på bosetting. I dialekten sa en ikke ”tuft”, men ”tøft”.

Da utskiftningen tok til i 1885 var bebyggelsen der den er nå. Dersom Tøfta var det opprinnelig fellestun, kan det kanskje tenkes at nåværende tunplassering ble valgt da gården ble befolket på nytt etter svartedauden.

Utskiftningen førte til at to av brukene måtte flytte sine bygninger. Gården hadde møller for maling av korn. I ”ny tid” hadde brekkingene andel i to møller som lå ved Storfossen, litt nedenfor Skarsvatn, men det mulig at de før den tid hadde møller i selve utmarka sørøst for gården. Et navn som Mølnhågen kan tyde på det. Dessuten kan noe som kan være rester en dam i Vørselselva tyde på at det har vært mølle der, nærmere bestemt på Blomlia.

Først på 1900-årene bygde en av eierne, Peder Hansen, et lite sagbruk i Vørselselva. Dette var i drift fram til siste verdenskrig.

Sist i 1930-årene bygde Johan Paaske Pedersen og Charles Pedersen et sagbruk i Hobrandfossen i Brekkmarka. Det var i drift til det brandt ned i 1960-årene.

12.10.08. Hj.B

¹ P. Simonsen: Funn og fortidsminner i indre Salten. Tromsø 1958.