Forsvarets virksomheter på Kletkoven

Fra Skjerstad Wiki
Hopp til: navigasjon, søk
I forkant: radarstasjonen med søkeradar i midten og en høydemåler på hver side. Foran og bak disse henholdsvis sender- og mottakerstasjoner med sine karekteristiske "sigarer".
Lenger bak scatterlinken med antennene mot Senja (de store) og Mosjøen.

I 1955 besluttet Nato å bygge en radarkjede, de såkalte Early Warning radarer, gjennom hele Europa: fra Nord-Norge til Øst-Tyrkia. En av stasjonene var planlagt å ligge i Salten.

Helligvær var først utpekt som sted for stasjonen, men kandidat nr. 2, Kletkov, ble valgt til sist, da denne ansås for å være billigere å drifte.

Allerede den 26 november 1956 startet anleggsarbeidet på den 9 km. lange veien opp fra Støvset. Herfra startet også framføring av kraftlinje til toppen et halvt år senere, og i mars 1958 ble den første ladningen til fjellanlegget avfyrt.

Stasjonen sto ferdig i 1962, driftet av Luftforsvaret, med 2 søkeradarer (montert rygg mot rygg) og 2 høydemålere samt en sender- og en mottakerstasjon for bakke/luft kommunikasjon. Bortsett fra antenneinstallasjonene var mye av anlegget inne i fjellet. Her var også et lite operasjonssenter som ble bemannet den første tiden før anlegget på Reitan var ferdig og ellers som såkalt nødops.

Stasjonen var i flere tiår en viktig brikke under den kalde krigen. Det var på denne radaren sovjetiske fly med kurs mot norsk territorialgrense ble oppdaget og det var via Kletkov norske jagerfly ble ledsaget ut for å avskjære dem.

Utstyret den gang var bestykket med radiorør, noe som var ressurskrevende når det gjaldt vedlikehold. Store dimensjoner på antenner nødvendiggjorde også en god del vedlikehold på hydraulikksiden. Så skulle kraftforsyningen fungere til enhver tid, noe som krevde sitt personell på maskin- og elektrosiden. I 1983 hadde stasjonen 34 personer ansatt.

Veien fra Støvset opp til 825 meters høyde på snaufjellet satte enorme krav til transport, brøyting og veivedlikehold. For det formålet ble det anlagt en komplett verksted/transportavdeling oppe ved tregrensen. Nede på Skjerstad ble det etablert et boligfelt med etter hvert 14 boenheter og forlegning/messebygning.

Omtrent samtidig med planleggingen av radarstasjonen, ble det planlagt en kommunikasjonskjede gjennom Europa etter samme mønster som radarkjeden. Denne kjeden fikk etter hvert navnet Ace High og Forsvarets Fellessamband fikk ansvaret for å drifte de norske stasjonene. Denne formen for samband går under navnet troposfærisk scatter og går ut på at en smal høyenergistråle blir sendt ut i troposfæren. Dette laget reflekterer i liten grad radiobølger, men nok til at samband kan etableres over relativt store avstander. Kletkov, som lå gunstig til i nærheten av Reitan og flystasjonen i Bodø ble valgt som punkt for etablering.

Det ble satt opp enorme antennespeil som pekte mot Senja i nord og Mosjøen i sør. Senja var endepunkt i nord, den andre enden var i Tyrkia. Kommunikasjonen var telefon- og fjernskrivertrafikk mellom sør og nord i Nato. Stasjonen var operativ i 1958.

Denne stasjonen, til tross for kort avstand til Luftforsvarets installasjoner både på Kletkov og nede på Skjerstad, hadde ingenting felles med radarstasjonen. Det var separate bygninger, eget personell, egen ledelse, egen transport og eget bolig- og messeanlegg på Skjerstad.

Disse militære installasjonene hadde i den perioden de var operative store innvirkninger på den kommunen de var plassert i. Skattemessig utgjorde de et solid bidrag til kommunekassen, men personellmessig hadde de enda større betydning.

Radarstasjonen hadde stort behov for radar- og radioteknikere. Disse kom stort sett som unge, nyutdannede sersjanter på plikttjeneste til Skjerstad. Ikke en ubetydelig mengde av disse fant seg jenter i nærområdet, ble gift og etablerte på denne måten en varig tilknytning til kommunen.

Stort sett all rekruttering til annet personell som håndtverkere, hydraulikkfolk, maskinister, sjåfører, rengjøringspersonell, bilverkstedfolk, kokker etc. ble rekruttert lokalt; fra Støvset og ellers fra kommunen. Også på ”Linken” var de fleste ansatte fra nærområdet.

Befalsmessa på Skjerstad var også et populært samlingspunkt for ungdom av begge kjønn. Utallige bygdefester ble avsluttet med nachspiel på messa. I det hele tatt var det en god integrering mellom Forsvarets folk og lokalbefolkningen.

Støvsetfolk var med under anleggsperioden, innkvarterte anleggsarbeidere, innkvarterte Marconi-teknikere både under installasjonen og oppgraderingen i 1971/72. Folk fra Støvset var videre ansatt som sjøfører, brøytesjåfører, håndtverkere og deltok under ”sesongarbeid” som kunne være å berge veien under snøsmeltinga.

Transporten opp til toppen var et kapittel for seg. Stasjonene var bemannet hele døgnet, og det var ikke ofte værforholdene var så ekstreme at ikke vaktbytte kunne skje eller at ikke dagpersonellet kom seg på jobb. Brøytesjåføren måtte ofte opp midt på natta for med snøfresen å ta opp igjen veien som hadde føket igjen. Brøytekantene kunne være flere meter høye og snøen tettpakket, men som oftest var fresen oppe før bilene skulle være oppe på toppen om morgenen. Verst var det først på vinteren. Senere, når snøen hadde fylt igjen alle ujevnheter i terrenget, kunne vinterløypa anvendes. Denne ble forsert med beltekjøretøyer, type Snow Trac (svensk) og senere Forsvarets Bandvogn og et annet beltekjøretøy (Fellessambandet). Men selv da ble veien tatt opp igjen når været hadde roet seg slik at tyngre materiell igjen kunne fraktes opp.

Været kunne som sagt være ekstremt. Brøytestikkene sto med få meters avstand, men det hendte sikten var så dårlig at en klarte å kjøre ut mellom to stikker i den tro at en var på rett vei. Det hendte noen ganger at kjøretøy kunne velte underveis, men det kom aldri til noen farlig situasjon så lenge driften av stasjonene sto på.

Radarstasjonen ble slått av i 1993 etter at en ny radar var etablert i Lofoten. Scatter-stasjonen ble utfaset i 1988 og avløst av mer konvensjonelle linksystemer. Hele linkstasjonen ble fjernet i 1999 og alle spor av den er fullstendig borte. I 2017 ble også radarstasjonen revet og fjellanlegget tettet igjen.


Kilder: Kontroll- og Varslingssystemets historie ISBN 82-519-2098-1.

Nettverk - utgitt av FLO/IKT ISBN 82-92049-00-2.

Marie Olsens dagbok.

Egne erfaringer (Magne Mæle) 1971-1985.